Hårete historikk. Del 2.

Sommerferien er over, jeg tenker det er på tide å blogge litt mere igjen. Kan jo starte med en føljetong jeg starta for lenge siden... Fordi hår betyr mye for mange, og jeg selv bruker utrolig mye energi og tid på å ordne, klippe, vaske, style, og ikke minst å tenke på hvordan den perfekte frisyren skal være. Så derfor; kapittel 2:

I slutten av tenåra hadde jeg lagt både Det Nye og konformt utseende på hylla til fordel for armyboots, skinnjakke og hullete tights. For å komplettere denne looken måtte selvølgelig håret utsettes for hippiehårfargen over alle hippiehårfarger – ja du har gjettet riktig – HENNA. Mitt første møte med denne grønne smørja, var i et okkupert hus i Trondheim, hvor vi kun hadde kaldt vann og dessuten fryktelig liten tid å kule oss opp på før vi skulle rekke toget til – ja du gjettet riktig igjen – DANMARK og ROSKILDEFESTIVALEN. Å skylle ut henna i iskaldt vann er verken behagelig eller særlig lett, og resultatet var at jeg hadde størknet henna i hodebunnen, og luktet høy helt til festivallukt og festivalmøkk hadde tatt over et par dager senere. Håret ble merkelig orange, og jeg var fornøyd.

Etter et par hennaår, med diverse eksperimentering og utprøving for å finne den perfekte hennafargen (som ble oppnådd med en spesiell hennatype som ble solgt på Scorpius, samt det obligatoriske – å ligge med hennaen i håret over natta), var det på tide å sjekke ut DREADS. Dette var min beste hårperiode til dags dato og varte i fire år. Jeg ble en dreadsperfeksjonist, og brukte timevis på håret mitt. Bleket og farget, sydde fast hårstrå som ikke ville holde seg inni dreadsene, vokset det med bivoks av samme grunn, tredde perler på det, vasket og fønet det omhyggelig nøyaktig en gang i måneden. Dreadsene var fiiiine, og nådde på slutten helt ned til rompa. Jeg var svært stolt av håret, og den dag i dag rister jeg på hodet til dreadseiere uten stolthet som i få måneder sprader rundt med sprikende floker som sikkert får rah-stafari til å snu seg i grava. Ah – pui!

Men som alt, tok også denne perioden slutt. Jeg ble lei av å våkne på morran etter ei fyll, dusje og ta på rene klær, mens håret fremdeles lukta av alt jeg hadde drevet med kvelden før. Jeg ble lei av å ikke kunne vaske og skrubbe meg ordentlig i hodebunnen, og at det var ubehagelig å trene (svette) og å ta badsstu. Men mest av alt ble jeg lei av at håret ikke kunne taes av slik som klær. Uansett i hvilken situasjon jeg var i, og hvilken rolle jeg spilte, var håret der og fortalte at jeg egentlig var en ung rebelsk pønker. Så ei natt – snapp, snapp – ble det borte.